FAGARTIKKEL

Spiseforstyrrelser – mer enn det vi ser

Skrevet av Monica Lindberg (rådgiver, ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser).spiseforstyrrelser-fagartikkel

Det er mange som i perioder av livet opplever å ha et problematisk forhold mat, kropp og selvfølelse. Kanskje særlig i overgangen fra barn til voksen når både kropps- og identitetsfølelse er i endring.

Det er en glidende overgang fra å ha et problematisk forhold til mat, kropp og selvfølelse til å ha en spiseforstyrrelse. Vi snakker først om spiseforstyrrelser når tanker, følelser og adferd knyttet til mat, kropp og vekt overskygger alt annet, slik at det forringer livskvaliteten.

Noen vanlige tegn på spiseforstyrrelser:
– Vekttap eller vektoppgang
– Overopptatthet av vekt og kropp
– Stress og skyldfølelse etter å ha spist
– Utvikling av unormale spisevaner, som å unngå måltider eller visse mattyper, eller innta store mengder mat
– Når trening preges av stress og tvang
– Forakt for egen kropp, fasong og utseende
– Humørsvingninger og konsentrasjonsvansker

Det er flere diagnoser innen spiseforstyrrelser. De mest kjente er anoreksi, bulimi, overspisningslidelse og andre spesifiserte spiseforstyrrelser. Uspesifiserte spiseforstyrrelser som på engelsk betegnes som EDNOS (Eating Disorder Not Otherwise Specified), kjennetegner en gruppe tilstander som ikke oppfyller kriteriene for de andre mer kjente diagnosene, men som likevel har typiske kjennetegn på en spiseforstyrrelse. For eksempel kan en person ha symptomer på anoreksi uten tap av menstruasjon.

Spiseforstyrrelser rammer både jenter/kvinner og gutter/menn og i alle aldre, selv om de fleste utvikler en spiseforstyrrelse i yngre alder. Årsaken til at enkelte utvikler en spiseforstyrrelse, kan være svært sammensatt. Noen årsaksfaktorer er imidlertid kjent:
– Disponerende faktorer er en sårbarhet som i møte med utløsende forhold kan resultere i spiseforstyrrelse: Arv, traumer eller kulturelle forhold som slankepress og skjønnhetsidealer.
– Utløsende faktorer kan være store endringer, tap eller konflikter, mobbing, store prestasjonskrav eller slanking. Visse forhold innen idretten som krav om spesiell kroppsform eller størrelse, eller hvor tynnhet og lav kroppsvekt er sentralt, kan også virke inn.
– Vedlikeholdende faktorer kan være at en opplever nytte av symptomene, som for eksempel følelse av bedre kontroll, opplevelse av mestring, dempe indre uro eller unnvikelse av negative følelser. Andre vedlikeholdende faktorer kan være familiekonflikter utløst av spiseforstyrrelsen, eller symptomer som er utløst av feil- eller underernæring. På den måten blir sykdommen på noen måter selvforsterkende.

De fleste som har en spiseforstyrrelse er normalvektig, noen blir undervektig og andre overvektig. Vi kan derfor ikke bruke BMI eller vekt som avgjørende for bekymring om en spiseforstyrrelse. Vi trenger å se på endringer som kommer sosialt, psykisk og/eller fysisk.

Hva handler spiseforstyrrelser egentlig om?
På overflaten kan det se ut som at spiseforstyrrelser handler om mat, kropp og vekt. De underliggende årsakene til at en person utvikler en spiseforstyrrelse, er det ofte vanskeligere å få øye på. Det er ofte sammensatte årsaker til spiseforstyrrelser, men det er en faktor som ofte går igjen: lav selvfølelse eller sår i selvfølelsen. Selvfølelse handler om hvordan vi har det, vår følelse av hvem vi er og hvordan vi har det med oss selv. Det handler også om vår evne til å håndtere både gode og dårlige følelser.

Ofte er spiseforstyrrelsen en måte å håndtere et følelseskaos på. Spiseforstyrrelsen kan gi en opplevelse av å ha kontroll og gi en følelse av mestring. I overgangsfaser, ved tap eller sorg, krenkelser, angst eller uro kan en løsning bli å ta kontroll over mat, kropp eller trening. Spiseforstyrrelsen fungerer derfor som en mestringsstrategi og en beskyttelse mot lav selvfølelse.

Spiseforstyrrelser kan også utvikle seg som en følge av, eller sammen med andre psykiske lidelser. Dette kalles komorbiditet (dobbelt-diagnoser) og sammenfallende diagnoser kan være angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser, rus og selvskading m.m. Spiseforstyrrelser får som regel både psykiske, fysiske og sosiale konsekvenser. Ved alvorlig spiseforstyrrelse vil alle disse områdene være berørt.

Behandling og tilfriskning
Det er fullt mulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Å bli frisk er en prosess over tid som de fleste trenger hjelp til på en eller annen måte. Mange trenger behandling for spiseforstyrrelser, men det er dessverre ikke alle som har et behandlingstilbud.

Viktige tiltak i prosessen mot å bli frisk er blant annet en erkjennelse av å være syk hos den det gjelder. Ofte er det vanskelig for en som er syk å erkjenne dette problemet og det kan være svært motstridende følelser og ambivalens knyttet til det å skulle bli frisk.

Fastlegen er et naturlig sted å starte for å komme inn i behandlingsapparatet. Uansett videre behandlingsforløp, er det fastlegen som tar de første nødvendige tester og som har myndighet til å henvise til mer spesialiserte behandlingstiltak. Slike tiltak kan være psykolog, psykiater, ernæringsfysiolog, psykomotorisk fysioterapeut, DPS (distrikspsykiatriske sentre), BUP (barne- og ungdomspsykiatriske sentre), Regionale og nasjonale enheter for spiseforstyrrelser, innleggelse på sykehus for somatisk/medisinsk behandling og innleggelse i psykiatriske sykehus.

Hjelp til selvhjelp
ROS – Rådgivning om Spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud for alle som har et utfordrende forhold til mat, kropp og selvfølelse. ROS tilbyr veiledet selvhjelp (VSH) for de som ønsker å jobbe aktivt med sin egen prosess. Det kan både være for de som har vært i behandling tidligere, venter på behandling eller for de som ikke har hatt eller har et behandlingstilbud. Veiledningen gis av personer bred kunnskap om tilfriskningsprosesser innen spiseforstyrrelser ofte i kombinasjon med egenerfaring, yrkeserfaring og/eller utdanning innen tematikken.

Å arbeide med sin egen spiseforstyrrelse innebærer blant annet å ha fokus på følgende hovedområder:
1. Mat og måltider (regelmessighet, spise nok mat, lytte til og spise det kroppen trenger)
2. Tanker og følelser (tankeforstyrrelser, endre tankemønstre)
3. Underliggende årsaker (selvfølelse, selvbilde, krenkelser, ubearbeidet tap/sorg eller overgrep – både fysisk, psykisk, seksuelt – hvis dette området er omfattende kan det være at man i tillegg trenger terapi hos psykolog eller psykiater)

Råd til pårørende og andre nærstående
Å oppleve at noen en står nær har eller er i ferd med å utvikle et problematisk forhold til mat, kropp og selvfølelse vil for de fleste vekke sterke følelser og usikkerhet om hva man kan gjøre, og om man i det hele tatt skal blande seg. Å være pårørende til en person med spiseforstyrrelse vil for de fleste være en utfordrende og krevende rolle.

Før du snakker med hun eller han du er bekymret for, kan det være nyttig å tenke over egne følelser overfor personen. Preges følelsene dine av sinne, redsel, skuffelse eller rett og slett avsky? Det er helt naturlig om noen av disse følelsene vekkes i deg, og det kan være vanskelig å skille om følelsene er rettet mot personen eller mot selve sykdommen. Det kan være lurt å søke råd hos en med kompetanse på spiseforstyrrelser for å få ryddet litt opp i din egen indre usikkerhet og uro, før du velger å ta opp temaet med personen det gjelder.

Det viktigste vi kan gjøre som medmennesker er å vise omsorg og at vi er der for de det gjelder uavhengig av hva vedkommende sliter med. Et godt råd er å unngå å være anklagende i din kommunikasjon da dette bare fører til enda mer frykt og isolering hos personen det gjelder.

ROS har i samarbeid med IKS, Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (red.anm.: nå Spiseforstyrrelsesforeningen), utviklet en veileder for pårørende og andre som ønsker informasjon og råd om hvordan de best mulig kan forholde seg personer med spiseforstyrrelser.

Noen spørsmål som kan være nyttige å stille seg før du snakker med en som du mistenker har et problem eller en spiseforstyrrelse:
– Hvorfor er du bekymret? Hvilke endringer har du observert fysisk, psykisk og sosialt hos personen?
– Hva ønsker du skal komme ut av samtalen med personen?
– Hva er hovedbudskapet ditt?
– Hvordan ønsker du å formidle dette?
– Når passer det best å snakke sammen?

Selv om personen med en spiseforstyrrelse avviser at han/hun har et problem eller blir sint, kan det for mange være godt å oppleve at de blir sett og tatt på alvor. Spiseforstyrrelser er ofte forbundet med skam, noe som medfører at mange venter for lenge med å oppsøke hjelp, og veien mot tilfriskningsfaen blir både lengre og vanskeligere enn nødvendig. Det er viktig å være klar over at spiseforstyrrelser kan være en reaksjon på psykiske plager, lav selvfølelse, traumatiske hendelser, sorg osv. Det handler om mer enn slankekurer ute av kontroll. Spiseforstyrrelsen er ikke uforståelig, men kan være vanskelig å forstå.

Det er hjelp å hente og håp å finne
Mat og kropp er blitt en måte å mestre seg selv og sin egen selvfølelse. Indre uro kan øke i takt med ytre press. Fokus på utseende og prestasjoner har fått økt oppmerksomhet og betydning for manges identitet.

ROS erfarer at stadig flere unge har et problematisk forhold til egen kropp, til hvordan de skal leve «sunt» og til hvordan de skal klare å realisere sitt fulle potensiale. Mange er på en evig jakt etter å være «perfekt». Det er lett å falle i denne jakten som for de fleste er uoppnåelig. Derfor jobber ROS med å møte de unge i dag med gode holdninger og verktøy som er med på å styrke selvfølelsen. ROS ønsker å formidle at vi alle er gode nok som vi er allerede – med våre styrker og våre svakheter. Verdien vår som menneske er langt mer enn kropp, utseende og prestasjoner.